I år, som i fjor, valgte vi å vende nesa nordover for å feire 17.mai. Etter et heseblesende raid gjennom det meste av køer og kontroller på Gardermoen var det vel bare flaks at vi rakk ombord flyet som tok oss til Alta. Note to self: Beregn litt bedre tid på Gardermoen neste gang! Hvilepulsen ble vel nådd et eller annet sted over Trøndelag, og stresset på Gardermoen var glemt da vi putret avgårde i en leid Hyundai sardinboks stappfull av ski og turutstyr. Målet for kvelden var Øksfjord i Loppa kommune, og etter et par timer kunne vi konstatere mistanken: Ferga vi hadde planlagt å ta over til Tverrfjord dagen etter gikk selvfølgelig ikke! Synd, men vi hadde jo flere dager på oss. For sikkerhets skyld tok vi en liten “runde” bortover gata, og utenfor kroa sto det noen karer og hang. Vi spurte om noen visste om det var noen mulighet for å komme seg over fjorden dagen etter, til tross for at det var selveste 17.mai. “Æ har da båt!”, kom det kjapt fra den eneste av karene som ikke snakket tysk. Det viste seg at vi hadde truffet blink på første forsøk, og avtalte å møte vår hyggelige skyssmann Knut-Harald på brygga neste morgen.
Nasjonaldagen viste seg fra sin aller beste side, og det var en ny opplevelse å kaste ski og brett i båten for å dra på topptur! Turen over fjorden tok et kvarters tid, og det var nesten så vi kunne spenne på oss skiene på brygga og sette avgårde!
Fra brygga i Tverrfjord fulgte vi veien innover og videre opp mot Tverrfjordvannet. Videre var det bare å følge dalen oppover, og det var også tydelige spor etter tidligere toppturister. Terrenget er ganske lett, og det stiger jevnt og trutt opp til man kommer til et skar hvor man må ned igjen noen høydemeter.
Etter å ha montert fellene igjen etter noen få svinger i slush var det bare å peke tuppene oppover brearmen som var godt dekket av snø. Fint og trygt å gå, men bakken var lengre og brattere enn det så ut til fra bunnen. Som alltid når man sliter litt oppover, så er det motivasjon i å tenke på at man skal ned igjen samme vei!
Når man kommer helt opp på breen ser man Loppatind (1175 moh.) til venstre. Vi skulle derimot opp til det høyeste punktet på breen som er på ca 1204 moh, så med flagget vaiende i vinden fulgte vi GPS´n slik at vi til slutt klarte å sirkle inn det høyeste punktet i Finnmark!
Den sedvanlige bildeseansen på toppen hadde denne gangen en litt ny vri, og for undertegnede var pulsen nå tilbake til samme nivå som på Gardermoen da vi nesten ikke rakk flyet. Guri Mette svarte “ja”!
I gledesrus gikk turen tilbake til Tverrfjord aldeles strålende selv om føret ikke var det beste. Det ble en hyggelig kveld i camp med bål, grilling og Mack-øl. At været hadde blitt dårligere i løpet av ettermiddagen brydde vi oss ikke så mye om…
Kort sammendrag: 17/5-2012, Finnmark, Øksfjordjøkelen, 16 av 19.