Så var turen kommet til å bestige hjemfylkets høyeste topp. Vi har begge vært i Rondane før, men ingen av oss hadde besteget Rondeslottet på 2178 moh. I følge værmeldinga skulle det regne konstant hele helga i hovedstaden, og da statsmeterologene spanderte noen timer med sol i Rondane på lørdag var vi ikke sene om å pakke bilen. Stine, Stig og Mono slengte seg med på svært kort varsel, og under en mørk himmel satte vi kursen nordover etter jobb på fredag. Etter kort tid kom sjokkbeskjeden på radio som gjorde denne fredagen til den mørkeste etter krigen, og meldingene ble bare mer og mer sjokkerende og uvirkelige etter hvert som vi forflyttet oss oppover Gudbrandsdalen. Regnet pøste ned for å understreke det faktum at det finnes mennesker hvis sinn er mørkere enn vi kan begripe. På en kveld som dette kjente vi enda mer på det å sette pris på de man har rundt seg, så istedet for å ligge i hvert vårt telt denne natta fikk vi leid oss rom på Vangen Camping hvor vi var samlet rundt radioen hele kvelden. Stine, Stig og Mono: Vi er veldig glade i dere!
Er det én ting som hjelper når hodet er fullt av vanskelige og forvirrede tanker, så er det å komme seg ut på tur i Norges fantastiske natur. Etter frokost lørdag kjørte vi den siste biten mot Otta og videre mot Mysuseter. Her er det en bomvei som går videre inn til en stor parkeringsplass på Spranget. Den siste biten koster kr 15,- og det er mulig å betale med både kort og kontanter. Herfra er det ca. 6 kilometer inn til Rondvassbu hvor stien mot Rondeslottet starter. Vi hadde med oss sykler, så turen inn mot stistart gikk unna på relativt kort tid (alt er jo relativt når man har med en en dansk-svensk gårdshund som er veldig glad i å leke med lemen).
De tidligere nevnte statsmeterologene var gjerrig på sola i dag, så etter å ha tatt regnjakka av og på et halvt dusin ganger i løpet av den første kilometeren måtte vi bare innse at denne dagen ble det ingen utsikt å nyte. Fra vi begynte å hente høyde innerst i Rondeholet hadde vi ca 50 meter sikt, men vi fant alle de flotte røde T´ene hele veien opp skardet og over Vinjeronden og tilslutt sto vi på toppen av Rondeslottet!
Som tradisjonen har blitt på disse turene så var selvfølgelig primusen med også her, så vi fant oss en fin lunsjplass rett under toppen hvor det ble Real Turmat og kokekaffe. Vår lille venn Mono synes også det var godt med en times pause etter en helt fantastisk innsats så langt.
Tilbake ved bilene på Spranget bestemte vi oss for å returene til Oslo. Resten av helga ble stort sett tilbrakt foran tv´n hvor vi lamslåtte fikk detaljer rundt de tragiske hendelsene på fredag.
Kort sammendrag: 23/7-11, Hedmark, Rondeslottet, 10 av 19.