I år, som i fjor, innledet vi påsken med noen dager på ski sammen med Stine og Stig. I fjor gikk turen til Storskrymten i Sør-Trøndelag, så hva passet vel da bedre enn å dra litt lengre nord i Trøndelag for å utforske Børgefjell og prøve å komme oss på toppen av Jetnamsklumpen som rager høyest i det nordligste av de to Trøndelags-fylkene. Planen var å gå fra den svenske siden og bruke noen dager vestover mot Namsvatnet hvor vi hadde parkert én bil. Tradisjoner er jo til for å holdes, så også i år ble vi møtt av en vei som var stengt tidligere enn planlagt. Et par mil ekstra på ski skremte ikke oss, så første leir ble satt opp langs veien mellom Blåsjöen og Stekenjokk.
Første etappe var på ca 20 kilometer, og målet var en betongbu satt opp av Røde Kors. Det var veldig greit å navigere ettersom vi nå fulgte bilveien. Brøytemannskapene har nok å gjøre frem til juni da veien skal åpnes. Masse snø og fantastiske skiforhold!
Vår forrige tur med pulk var en heller skremmende opplevelse (les om den turen her), men nå hadde vi lært at selv om man har plass så trenger man ikke fylle pulken til randen med alskens unyttige saker. Med akkurat passe vekt var det nå en drøm å dra pulk, og det å gå med stivt drag istedenfor taudrag var også en positiv erfaring. Langs veien innover fjellet passerte vi Raavere som var besto av noen få hytter, men det var ikke som mye som en svenskelapp å se. Vi fortsatte innover det som om sommeren en flott høyfjellsvei, og omsider dukket det opp en merkelig kloss med rødt kors: Dagens mål var nådd!
Inne i bua var det diverse førstehjelpsutstyr, bårer og musespiste pledd. Vi hadde heldigvis ikke behov for å benytte oss av disse fasilitetene, men det var det tydeligvis andre som hadde hatt (les: blod). Etter middag og bålkos var det klart for å krype i posen og gjøre seg klar for neste dag.
Veien fra Røde Kors-bua og innover mot Jetnamsvatnet (og Jetnamsklumpen) er veldig grei. Fra bua ser man faktisk Jetnamsklumpen i det fjerne, så det er bare å sette kursen vestover. Det enkleste er å følge elva hele veien. Før vi dro var vi litt spente på om vi ville støte på mye overvann og åpne bekker her, men det var ikke mye som vitnet om vårløsning her inne. Masse trygg og tørr snø så langt øye rakk!
Etter et par timer var vi inne ved Jetnamsvatnet. Her ble det en liten rast før Stine og Stig fortsatte innover dalen mens Guri Mette og jeg parkerte pulkene og satte kursen mot toppen av Nord-Trøndelag. Vi valgte å gå opp i skardet mellom selve Jetnamsklumpen og Jetnamsfjellet, fortsatte litt videre vestover på baksiden før vi traverserte tilbake opp mot toppen. Etter i underkant av tre timer dukket varden opp i tåka, og vi kunne med dette krysse av Nord-Trøndelag i vårt lille prosjekt.
Pga sterk vind og lavt skydekke ble det ikke lange stoppen på toppen. Nedkjøringen tilbake til pulkene var virkelig herlig selv om jeg savnet litt bredere ski og stivere støvler. Er nok ingen Sondre Nordheim akkurat…
Neste leir skulle Stine og Stig sette i enden av sjøen Bijje Jitnemenjaevrie. De hadde funnet en flott leirplass hvor vi nøt det siste av dagens stekende sol før det var på tide med bål og middag. Grilling av pølser på bål, vindstille, klar himmel og en stor måne var stikkordene for denne kvelden. Fantastisk!
Som tidligere nevnt var planen nå å fortsette innover Børgefjell mot Namsvatnet hvor vi hadde en bil parkert. Guri Mette våknet med tett hals og nese, og formen var generelt ikke så mye å skryte av. Vi tok da en beslutning på å returnere samme vei som vi gikk innover. Dagens startet med litt ruskevær, men etterhvert ble denne dagen også fylt av strålende sol fra blå himmel. Farten var fin, og vi passerte Røde Kors-bua og gikk helt tilbake til Karitjern hvor de nå hadde brøytet til.
Siste natt hadde vi ved Karitjern før vi onsdag satte kursen hjem mot Tynset og videre påskefeiring.
Kort sammendrag: 2/4-12 Nord-Trøndelag, Jetnamsklumpen, 14 av 19.