Nordland: Oksskolten


Da planene om Norgesferie ble lagt i vår ble selvfølgelig en fylkestopp bakt inn i turen. I et par uker skulle vi snegle oss oppover den flotte Helgelandskysten hvor Trænafestivalen var feriens punktum. Kunne ha skrevet mye her om ei kyststripe bestående av et ukjent antall øyer og skjær, den flotte teltplassen på Vega, den 16-timers lange turen over De Syv Søstre og den sjarmerende og veldig hyggelige festivalen på Træna. Alt dette var flotte opplevelser, men høydepunktet var likevel turen mot Nord-Norges høyeste fjell: Oksskolten, 1916moh.

Vi hadde på forhånd gjort litt research rundt området Okstindan, og vi kom fram til at Kjennsvasshytta var et flott utgangspunkt for topptur. Hytta er selvbetjent og drives av Hemnes Turistforening. Etter å ha besøkt Sport1 i Mo i Rana for å kjøpe inn kart og DNTs standardnøkkel (som vi selvfølgelig hadde glemt hjemme), fikk vi nyss om at anleggsveien som går helt frem til hytta var delvis stengt i juli grunnet veiarbeid. Dette skulle ikke sette en stopper for oss, vi hadde jo med oss sykler! På nettsidene til HTF fant vi telefonnummeret til styreleder Svein Arne Brygfjeld, og han kunne fortelle oss at vi kunne kjøre et stykke innover veien, men at det var ca 30 kilometer fra der veien var stengt og inn til hytta. Vi hadde også forespurt nøkkel til en egen badstue som er ved Kjennsvasshytta, men det var et par fra Turistforeningen som jobbet med merking av stier som allerede hadde tatt den med innover, så det var bare å snakke med de. De hadde også stegjern og isøkser som vi kunne leie for en symbolsk sum.

Med 30 kilometer sykling foran oss, bestemte vi oss for å handle “lett”. Ikke veldig behagelig å sykle med stor sekk, så det ble med tørrmat og Real Turmat. Vi kjørte så fra Mo i Rana mot Umbukta hvor det er skiltet mot Akersvatn og videre mot Kjennsvasshytta. Herfra går det en anleggsvei som er anlagt av Statkraft i forbindelse med all vannkraftaktiviteten i området. Ivrig kjørte vi innover og rundet hver eneste sving  spent på å se hvor langt vi kom før veien var sperret. Ved en stor demning var det parkert noen anleggsmaskiner, så da ante vi at det snart var tid for å hoppe på syklene. Noen hundre meter senere ble veien med ett i en verre forfatning, uten at vi hadde passert noen sperringer eller skilt om stengt vei. Sakte men sikkert kjørte vi videre, det var jo ikke noe alternativ å snu på den smale veien, og etter ca 4 kilometer var vi gjennom strekningen som sannsynligvis burde vært stengt. En halvtimes tid senere ankom vi noe spent Kjennsvasshytta. Hva ville DNT-paret som var her inne si når vi ankom i bil på en vei som visstnok var stengt?

Jeg er ikke den første, og helt sikkert ikke den siste, som forteller om den Nord-Norske gjestfriheten, men Elsa og Per Jomar Hoel som tok imot oss på Kjennsvasshytta denne kvelden må være prakteksemplaret på dette. Disse ildsjelene i HTF gjorde virkelig oppholdet vårt her uforglemmelig. Rundt bålet fikk vi historier fra gammel og ny tid, og det var tydelig at her var noen som kjente området svært godt. Beskjeden som han er var det Elsa som måtte fortelle at Per Jomar har gitt ut en bok om Okstindan. Denne anbefales på det sterkeste, og kan kjøpes her: www.okstindan.com.

Etter en lang kveld rundt bålet og ei god natts søvn i den nyoppussende og svært godt utstyrte hytta, våknet vi til klar himmel og strålende sol. Dette var virkelig dagen for å bestige Nordlands høyeste topp! Vi tok bilen et par kilometer videre innover veien til vi kom til stistart.

Det er godt merket hvor stien mot Oksskolten begynner.

De første høydemeterne går på fin sti opp til et lite vann. Her må man være litt obs. Den merkede stien går videre mot Gressvasshytta, så her må man holde høyre slik at man går langs vannet og ned gjennom et skar som leder ut på breen. Dette hadde vi fått beskjed om før vi dro, så det gikk greit å komme seg ned til det spennende elementet som krydrer denne turen. Det lå igjen litt snø på isen helt inne ved “land”, mens resten hadde en klar blå farge.

Klar for kryssing av bretunga. Målet i det fjerne i bakgrunnen.

Kryssingen av bretunga gikk uten problemer, og vi siktet oss inn på et punkt rett overfor der vi gikk ut på isen. Vi så ingen store sprekker på vår vei, og etter 20 minutter sto vi igjen med stein under føttene. Per Jomar kunne fortelle at isen her er i konstant bevegelse, så det er nesten umulig å skulle merke en rute opp mot toppen. Folk som har tenkt seg på Oksskolten må derfor ta sine egne valg om hvor de vil krysse breen, eller gjøre som oss å spørre noen som kjenner området og forholdene der.

Brevandreren skuer utover et flott landskap.

I følge flere andre som har beskrevet turen mot toppen sto vi nå ved vår største utfordring. Fjellet etter man har krysset breen er tydelig preget av engang å ha ligget under isen. Polerte berg kan nok være vanskelig å ta seg opp på våte dager, men vi hadde ingen problemer med å finne en grei rute opp fra breen. Etterhvert kom vi også ut på snø, noe som gjorde det enda enklere å ta seg videre oppover.

Oksskolten nærmer seg. Stivalget mot toppen går langs ryggen på høyre side.

På vei mot foten av fjellet hadde vi gleden av å nyte synet av en liten flokk med reinsdyr som koste seg på snøen. De så ikke ut til å ta seg nær av at vi var inne i deres hjem, og det er alltid moro å se dyreliv når man er ute i naturen. Selve toppstøtet gikk i steinur, så det ble noe klyving oppover, men etter i underkant av 6 timer sto vi på toppen av Oksskolten i strålende sol!

Toppen av Nordland, Oksskolten 1916 moh.

Det ble ei lang pause på toppen med både varmt måltid og nykokt kaffe. Mon tro om førstebestigerene Charles Rabot og Peder Stordal hadde det like fint i 1883?

I 1983 ble det satt opp en plakett på toppen for å markere førstebestigningen hundre år tidligere.

Turen nedover gikk adskillig raskere enn opp ettersom vi gikk/skled så mye som mulig på snøfonnene helt ned til vi skulle krysse breen igjen. Da vi kom tilbake til hytta ni timer etter avgang hadde Elsa og Per Jomar fyrt opp i badstua, så da ble det lauging i varmen og forfriskende bad i Kjennsvatnet. Alle fjellturer burde avsluttes slik!

I løpet av dagen hadde også Svein Arne ankommet hytta, så det ble nok en utrolig koselig kveld fylt med latter og gode historier rundt bålet.

Sola tar en liten kvil før den på ny lyser opp natta.

Vi må rette en stor takk til Elsa, Per Jomar og Svein Arne for et par uforglemmelige dager! Vi ønsker dere lykke til med det videre arbeidet dere legger ned for at folk skal få en like bra opplevelse i fjellet som vi hadde, og vi gleder oss til å besøke Rabot-hytta den dagen den står klar til å ta imot oss!

Kort sammendrag: 6/7-11 Nordland, Oksskolten, 9 av 19.

Sjefen: Svein Arne

Gutten i røyken: Per Jomar

Per Jomar forteller ivrig.

 

Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0Share on LinkedIn0Email this to someone