Julegaven 2010 fra Guri til meg var en god og varm sovepose fra Mountain Equipment og en flybillett til Tromsø, så den 14.mai sto vi på Gardermoen med billetten i hånda og soveposen i sekken. Bunadene hang intetanende i skapet hjemme, for i år skulle nasjonaldagen feires blant høye fjell i det vakre nord. Og for å foregripe begivenhetene litt; Barnetog, kongefamilien og halvfulle russ var ikke savnet!
Vi ankom Nordens Paris i strålende solskinn, så det var vanskelig å forestille seg bilder fra Tippekampene hvor ballen var oransje og gressmatta kritthvit. Ingen av oss hadde tidligere vært i Tromsø, så formiddagen ble benyttet til å rusle rundt i sentrum og rett og slett være turist. Hadde byen hatt flere rustne Ford F-100 og dufter av empanadas kunne man nesten tro man var i Patagonia.
Etter å ha plukket opp våre gode turvenner som var med på Storskrymten på flyplassen og lastet leiebilen full med ski og utstyr, satte firkløveret bestående av Stine, Stig, Guri Mette og meg selv kursen mot Indre Holmbukt. For å gjøre en lang biltur kort: Vi skjønte fort at vi hadde kommet frem til stedet hvor vi hadde planlagt å slå leir. Et titalls biler parkert langs veien, alle med skistativ på taket, levnet liten tvil om at vi hadde kommet rett. Det viste seg at DNT denne helga arrangerte en toppturcamp i dette området, så her var vi definitivt i godt selskap. Etter en kjapp rekognosering av området fant vi oss et perfekt område hvor vi kunne slå oss ned.
Fra teltplassen hadde vi god utsikt opp mot dagens rute som var som følger: Følg kjerreveien til høyre for gult hus, videre opp mot en veldig markert morenerygg og deretter spenne på seg skiene og sette kursen mot Holmbukttind og videre mot målet: Jiehkkevarri! Etter en god frokost og hudpleie regi solfaktor 30 satte vi avgårde innover skogen. Vi hadde lest mye på forhånd og var godt forberedt med både skredutstyr, tau og seler i sekken. Etter en halvtimes tid nådde vi snøen og kunne spenne på oss henholdsvis fjellski, splitboard og toppturplanker. Som første “lag” ute denne dagen satte undertegnede sporet oppover renna den første biten mot Holmbukttind. Det var bratt og slushskredene som hadde gått tidligere gav en ekstra utfordring i form av ulendt terreng. Midtveis i bakken ble vi forbigått av Jan Børre med følge fra Midnight Sun Mountain Guides. Det er ingen klisjé at folk i nord er hyggelige! Jan Børre og kameraten var faktisk våre teltnaboer, og de var ikke vonde å be da vi etterspurte tips og råd. TAKK!
Siste biten opp mot Holmbukttid er relativt bratt, så her ble det å feste ski på sekken og sparke støvlene godt i snøen for å få tak. Stine og Stig takket for seg før siste oppstigning mot Holmbukttind, mens vi fortsatte mot målet på toppen av Troms.
Etter en god rast på toppen av Holmbukttind tok vi av fellene og skled ca 150 høydemeter ned før vi igjen måtte klatre opp en relativt bratt bakke. Her kan det være fare for sprekker, men folk vi snakket med nede i teltleiren mente det var tre åpenbare sprekker å se i dette området, så etter å ha lokalisert disse tok vi en beslutning på at det var trygt å gå uten tau. Fra toppen av brattbakken er resten av turen mot Jiehkkevarri en ren parademarsj. Selve toppen er ikke mye å skryte av, ikke så mye som en varde forteller deg at du er på den høyeste toppen i Norges nest nordligste fylke. På tross av dette skjønte vi fort at vi hadde nådd toppen da vi kom frem til en liten samling hyggelige mennesker som lo og koste seg i finværet.
I utgangspunktet hadde vi bestemt oss for å følge samme rute ned som vi hadde gått opp, men etter å ha snakket med noen av guidene fra DNT som hadde gått opp Blåisen bestemte vi oss for å ta denne ruten ned. Og for et godt valg det skulle vise seg å være! Denne helgen var det turen opp mot toppen som hadde vært i fokus, men jommen sa jeg smør: Nedkjøringen fra Jiehkkevarri over Blåisen går inn i historiebøkene som en av de beste! Ikke på grunn av bunnløs pudder, heftige dropp eller andre faktorer som gjerne teller med i en slik subjektiv rangering, men hele pakka fra topp til bunn var ulikt noe annet vi tidligere hadde gjort. Perfekt styreslush, bratt, tydelige sprekker, spenning i form av små, ufarlige slushskred, fjord, fjell, spenning og ubeskrivelig glede: Som nynorskungdommens moderne utgave av Ivar Åsen, p3Morgens Ronny Brede Aase, ville sagt: Good Times!!!
Tilbake i camp var resten av helga bare store smil både for oss to som nådde toppen og for Stine og Stig som kom seg nesten opp på Holmbukttind på fjellski! Jeg er fortsatt ikke sikker på hvem som sto for den største prestasjonen denne helga…
Kort sammendrag: 15/5-2011, Troms, Jiehkkevarri, 7 av 19.